Hva med mine følelser, da?

Før barna ankom innbilte jeg meg at livet som foreldre var en evig salig lykke. Barn som leker fornøyd, ektefelle som lekent tar oppvasken, middager med hjertevarme diskusjoner og latter, kvelder med brettspill og kos foran peisen. Ikke sant?

Det er på tide å åpne øynene og se deg rundt... barn slåss, en overarbeidet sliten partner, en «to-do» liste like lang som armen din, sjonglering av jobb, barnevakt og et hus som på en merkelig måte gjør seg selv rotete ... igjen.

Er det da akseptabelt at det eneste vi vil er å skrike høyt? Eller skal vi svelge det ned som en vond medisin og lime på et smil for familiens skyld? Det er ett problem med å "svelge det ned". Det gir veldig raskt en sur smak i munnen, og du kommer til slutt til å spy det ut som et barn som har forspist seg på bløtkake (beklager bildet!).

Det er ikke ekte. Det kan ikke opprettholdes. Det er ikke rettferdig - for deg eller din familie. Følelser betyr virkelig noe, og de må være ekte. I de siste ukene har jeg iakttatt barna som er limt til en eller annen skjerm, omringet av deres skitne kopper og tallerkener med halvspist mat. Oppvaskmaskinen som fremdeles ikke er ryddet ut av, klesvasken som venter, gulvet i gangen fullt av sand og klokka som minner meg på at middagen må settes i gang.

Magefølelsen min sa: "Hei! Dette er ikke rettferdig! Hvorfor må jeg gjøre alt? Min «unnskyldende mamma samvittighet» sa "Fordi det er jobben din, dette får du leve med ... de får bare en barndom!" Min «sint kone samvittighet» sa: "Heldige han, som klarer å sitte og se på sporten uten å legge merke til alt dette!"

Så, hvilken tanke er riktig?

Det handler ikke om «riktig» og «galt» fordi følelser ikke kan være svarte eller hvite. En ting forstod jeg dog, jeg trengte å finne en sunn måte å lufte disse tankene på, fordi de snart ville eksplodere hvis jeg ikke gjorde det!

Jeg elsker Dr. Haim Ginotts sitat: «If a child don´t feel right, it can´t do right». Dette gjelder jaggu for mammaer også. Hvordan skal jeg kunne være den beste mammaen og kona hvis jeg ikke føler meg "riktig"? Jeg var jo i ferd med å spy ut en hel masse upassende setninger som ikke kunne bli tatt tilbake!

Vi kan ikke ignorere måten vi føler. Vi kan ikke late som om alt er bra. Til slutt vil sprekkene i fasaden vår bli synlige og veggen rase ned i et allmektig brak! La meg si det sånn: Hvis vi lar en liten bit av veggen ramle ned av gangen, blir det mye lettere å reparere. Bare det å få luftet følelsene litt, gjør frustrasjonen lettere å bære, og mens jeg tenkte på det, satte jeg tankene ut i handling og sa - HØYT...

"DERE! Jeg føler at jeg sitter igjen med alle jobbene! Det står møkkete tallerkener og kopper på bordet, det er sand på gulvet i gangen, oppvaskmaskina er ikke ryddet ut av og det forventes at jeg skal begynne på middagen!"

Reaksjonen deres? Med ett blikk som sa: "Mamma har blitt sprø", reiste de seg uten et ord, ryddet ut av oppvaskmaskinen, ryddet inn det møkkete og støvsugde gangen.

Jeg hadde fortsatt de andre jobbene å gjøre, men det å bare slippe ut litt damp og se dem ta mine følelser seriøst, gjorde at veggen min kunne bli stående litt lenger.

Følelser betyr virkelig noe - og ikke bare for barn.