Mamma – endelig forstår du meg!

Som forelder og lærer, har jeg ofte kommet i situasjoner med barn som av en eller annen grunn er opprørte – sinte, lei seg, redde, irriterte osv.

La oss si at barnet ditt kommer inn, tydelig sint og lei seg, og sier: Vet du hva? Bare fordi jeg snakket litt med Julie i timen, fikk jeg gjensitting! Læreren er så dum!

Som forelder hadde jeg sannsynligvis sagt en – eller flere – av følgende:

Benektelse av følelsene: Det er ingen grunn til å bli så sint. Dette var din egen feil.

Spørsmål: Hvorfor snakket du i timen uten å rekke opp hånda? Du vet da at det ikke er lov? Du burde ha skjønt at det ville få konsekvenser?

Filosofisk respons: Sånn er livet. Ting er ikke alltid rettferdig. Dette blir nok ikke siste gangen du er uenig i en avgjørelse.

Medfølelse for den andre parten: Tenk på læreren din. da. Hvordan tror du det er å prøve å lære dere noe når det hele tiden er noen som snakker i munnen hans?

Overdreven medfølelse: Å stakkar deg! Du fortjener da ikke gjensitting! Kom vennen min, skal du få en is som plaster på såret.

Gi råd:  Jeg vet hva du bør gjøre....

En sannsynlig respons på disse utsagnene kan være:  "Ååååå, du skjønner ingenting!" Og deretter hadde hun løpt inn på rommet sitt og smelt igjen døra.

Det vi kanskje ikke tenker på er at når et barn er opprørt, er det siste de ønsker å høre såkalt fornuft i form av spørsmål, råd, medfølelse, benektelser, filosofier etc, De ønsker kun at følelsene blir anerkjent.

 

Hva med oss voksne?

Tenk deg at du er voksen, ute på vindusshopping med mannen (eller kona) og går forbi et vindu hvor det er utstilt en nydelig kjole. Du stopper opp, ser på prislappen at dette er langt utenfor rekkevidde, men står bare og drømmer litt.  Da har mannen din to muligheter. Enten kan han si: «Glem det, den er altfor dyr. La oss gå videre.»  Eller: «Å, du hadde sett fantastisk ut i den kjolen! Skulle virkelig ønske at jeg kunne kjøpt den til deg.»

Hvordan hadde turen videre blitt med den første responsen? Kanskje du surt hadde sagt «Kunne du ikke bare la meg stå og drømme litt? Du skjønner jo ingenting!» og turen videre hadde foregått i stillhet. Hadde mannen din brukt den andre muligheten, hadde nok turen videre blitt adskillig hyggeligere – eller hva?

Det å bli møtt i de følelsene en har der og da, er en lettelse. Du føler deg forstått og det utvikles en velvilje dere imellom.

 

Hva kan du si da?

I eksemplet med jenta som kommer opprørt hjem, har du noen andre alternativer enn de som ble listet opp tidligere.

Du kan bare være der og lytte, uten å si et ord.

Du kan lytte med anerkjennende ord som, «Å, mmm, uffda, ...»

Du kan beskrive hva du ser: «Det er tydelig at du er skikkelig sint!»

Du kan hjelpe til med å beskrive hva du tror barnet føler: «Du synes dette var skikkelig urettferdig. Du syntes ikke det var så alvorlig å bare snakke litt med Julie.

La henne kjenne ordentlig på hvilke følelser hun har og hjelp henne til å velte seg i dem. Når du viser at du forstår hvordan hun har det, får du kanskje også hele historien. Etter dette vil barnet sannsynligvis ha roet seg og kan fortsette videre i mye bedre humør, eller så er tiden klar for å snakke fornuft med barnet, hvis du føler det er nødvendig.

Det er mange som synes dette er vanskelig, for de føler at ved å anerkjenne følelsene, er man enig i dem. Dette er ikke tilfellet. Hvis du er nøye med å hele tiden beskrive kun hva du ser og hva du tror barnet mener og føler, betyr ikke det at du føler det samme. Du bare viser at du forstår. Det setter barn (og voksne) utrolig pris på. En mor som har gått på kurset «Hvordan snakke så barn lytter» opplevde faktisk at hennes eldste sønn kom bort til henne og sa: «Mamma, endelig forstår du meg!»

 

Eksempel fra min hverdag

Min datter kom hjem fra skolen og måtte egentlig skynde seg videre til svømmetrening. Denne dagen møtte hun meg med: «Jeg vil ikke dra på svømmingen i dag. Jeg kommer ikke til å dra, uansett!»

Jeg ble litt overrasket, men svelget min vanlige: «Joda, på trening må vi. Kom igjen, så skal jeg hjelpe deg med å pakke bagen»

I stedet sa jeg: «Å, du har virkelig ikke lyst til å dra på svømmingen i dag. Det er et eller annet som gjør at du ikke vil.»

Da kom grunnen. Hun var nemlig helt sikker på at når hun svømte på magen, stod treneren og så på fotvorta hennes (Hun hadde problemer med fotvorter og hadde spesielt en ganske stor en under den ene foten). Jeg må innrømme at den så jeg ikke komme, og ble veldig glad for at jeg hadde prøvd å møte følelsene hennes, ellers hadde jeg ikke fått vite dette. Nå kunne vi snakke sammen og bli enige om en måte å håndtere dette på. Resultatet var at hun dro på trening likevel - i godt humør.

 

Min erfaring med å møte følelser, er at forholdet mellom barna mine og meg har blitt mye bedre. De føler at jeg forstår dem, i alle fall prøver, og stemningen hjemme er mer positiv. Dessuten har jeg blitt mer nysgjerrig på dem og hva de faktisk tenker og føler. Det krever nemlig trening å sette de riktige ordene på hva vi tror andre mennesker tenker og føler, men trening gjør mester!

Ønsker du å bli tryggere i foreldrerollen? Vil du ha hjelp til å få et nærere forhold til barna dine med bedre kommunikasjon?

For mer informasjon om kurset "Hvordan snakke så barn lytter", klikk her.

Barnepraten har også oppstart av nytt kurs: "Søsken uten rivalisering". For mer informasjon klikk her.