Alle ønsker å bli behandlet med respekt.

Når det kommer til kommunikasjon med barn, er dette dessverre ikke alltid tilfellet. Mange av oss har arvet en respektløs kommunikasjonsmetode som vi bruker på våre barn, noe som går ut over relasjonene våre og oppdragelsen.

Dette gjelder også meg. Jeg oppdaget plutselig at jeg var blitt en sinnamamma, en brølape!

Jeg leste mange av de hundrevis av bøkene om god barneoppdragelse, og oppfattet alt som forståelig og veldig logisk.

Så hvorfor fikk jeg det ikke til likevel?

Siw 10 år

Jeg er en karrieremamma med tenåringsbarn. Jeg har alltid vært ganske ambisiøs og drives av et ønske om å stadig bli bedre på det jeg gjør. Jeg er opprinnelig utdannet sivilingeniør, har videreutdannet meg som pedagog og fremdeles tar jeg titt og ofte kurs og utdanning innen forskjellige områder.  

Da jeg var liten, vokste jeg opp med en ganske autoritær oppdragelse. Det var mye trusler, anklager og straff. Det gav meg noen utfordringer som f.eks veldig lav selvfølelse med de konsekvensene det gir. 

Da jeg endelig fikk min egen familie var det verktøyene fra barndommen jeg tok med meg i oppdragelsen av barna mine. Jeg gav til og med datteren min husarrest for første gang da hun var 2,5 år gammel! (Nå vet jeg at en sånn straff ikke fungerer, men på den tiden visste jeg dessverre ikke annet.) 

For noen år siden, etter permisjonen med min yngste, gikk jeg rett inn i en krevende lederstilling i oljebransjen som ga meg mange utfordringer og spennende oppgaver. Det var så tilfredsstillende å få så mye tillit, men etterhvert kjente jeg at på hjemmebane var det helt anderledes. Jeg måtte innse at jeg hadde blitt en annen mamma enn det jeg hadde trodd jeg skulle være.  

siw

Jeg har alltid vært vant til å mestre det meste jeg prøvde på. Jeg er jo en typisk “flink pike” som stort sett har gjort det bra i livet, så hvorfor fikk jeg ikke til å være den mammaen jeg ville bli? Alle andre fikk det jo til, så hva var det som var galt med meg? 

Før vi fikk barn, så jeg for meg at jeg skulle være en uendelig tålmodig, glad og humoristisk mamma, med gode regler og systemer for å ha forutsigbare hverdager. Jeg skulle være den de kunne komme til med alle deres utfordringer og rett og slett være et godt forbilde for barna mine på alle måter. 

I stedet kranglet og kjeftet jeg, brukte trusler og, som nevnt tidligere, husarrest. Jeg følte at barna trykket på knappene mine med vilje, følte at jeg ikke ble hørt, og at det jeg sa ikke betød noenting. Jeg følte at de ikke hadde respekt for meg i det hele tatt. 

Barna og jeg Lillehammer

Jeg måtte til slutt innse at jeg var blitt en “sinnamamma”. Jeg klarte ikke å kontrollere min egen irritasjon og eksploderte i stedet foran barna mine, mens jeg brukte ord som traff hardt og gjorde at de følte seg små.  

Det var vondt. Jeg merket at de trakk seg unna meg når de merket irritasjonen min komme og delte mindre og mindre med meg. Det endte med at jeg gikk rundt med konstant dårlig samvittighet for hvordan jeg oppførte meg overfor barna mine. 

Også mens jeg var på jobb. Den vonde følelsen av maktesløshet på hjemmebane lå i ofte i bakhodet, og jeg la bare enda mer innsats i jobben min for å klare å glemme den vonde følelsen. Det var så tilfredsstillende å være på en arena hvor jeg følte at jeg kunne mestre noe. Hvor jeg fikk positiv respons og gode tilbakemeldinger. 

Barna og jeg Dalsnuten

Men det å ha et så stort fokus på jobben i stedet for på familien fikk konsekvenser. Jeg husker blant annet flere kvelder hvor jeg satt og leste for Storm og var så sliten at jeg holdt på å sovne. Plutselig kunne jeg høre meg selv snakke jobb  - midt i Harry Potter. 

Endelig, da barna mine var blitt 9 og 12 år var det nok. Jeg ville ikke være en sinnamamma mer, og jeg begynte å innse at hvis jeg skulle endre meg, måtte jeg ta tak i meg selv. Ingen andre! 

Endelig innså jeg at jeg bare trengte å gjøre det samme som jeg gjorde på jobben. For når jeg kjenner at det er noe jeg ikke kan på jobben, da søker jeg hjelp. Jeg tar et kurs, etterutdanning eller får meg en veileder eller mentor.  Hvorfor hadde jeg ikke innsett før at det var akkurat det samme hvis jeg skulle bli den mammaen jeg ville være? 

jeg og barna på cruise

Da jeg endelig gjorde det, forandret alt seg.  

  • Jeg endret måten jeg så på barna mine, og det gjorde at min velvilje overfor dem økte markant.  
  • Jeg fant verktøy som gjorde at jeg fikk mer kontroll på irritasjonen og sinnet mitt som gjør at jeg nå sjelden eksploderer foran barna mine.  
  • Jeg lærte meg ord som er bygget på respekt og som hele veien hjelper meg til å bygge større nærhet, mer samarbeidsvilje og de gode relasjonene med barna mine. 

Fra å krangle høylytt med datteren, stå og rope og hyle til hverandre mellom etasjene, flere ganger om dagen, skjer det nå kanskje 1 gang i uka! Jeg har så mye større nærhet med dem, og får bamseklemmer hver eneste dag. Vi har rett og slett en gjensidig respekt for hverandre, og jeg har endelig blitt den mammaen jeg vil være! 

For bare 4 år siden hadde jeg aldri trodd at det kunne være mulig. 

Siw veiledning noterer

Etter dette har jeg tatt pedagogikk og jobber når som lærer. Jeg har også veiledet, holdt kurs og foredrag om respektfull kommunikasjon for flere tusen foreldre, lærere, barnehageansatte og andre som har med barn å gjøre. 

Hvis du kjenner deg igjen i historien min, skal du vite at det er mulig for deg også. Du er ingen dårlig mamma eller pappa. Du har bare noen dårlige vaner, og du har ikke lært noe annet!

Søk hjelp, finn et kurs, en veileder, et eller annet som kan hjelpe deg til å bli den forelderen du ønsker å være! 

Hvis du tenker at jeg kan hjelpe deg, ta kontakt med meg. Jeg er her og vil gjerne hjelpe deg. 

Send meg en e-post til siw@barnepraten.no