Oss som forbilder - hva kan vi gjøre?
Hvordan var egentlig livet før barna?
Det er nesten så jeg ikke klarer å huske det. Jeg tenker, sånn i etterpåklokskapens lys, at det må ha vært ganske fritt og ansvarsløst?
Tror nok ikke jeg følte det slik da, men jeg må innrømme at det å kun ha ansvar for seg selv, høres utrolig befriende og deilig ut.
Mannen min og jeg reiste mye og hadde hobbyer, men jeg klarer ikke helt å forstå hva vi brukte all fritiden til? Vi må jo ha hatt sinnssykt mye tid?
Så kom barna. Først Storm og ca 3 år senere kom Nike. Da var det ikke noe spørsmål om hva vi brukte fritiden på lenger...
Samtidig kom den «voksne» følelsen, ikke med en gang, men snikende som en tyv om natten. Den følelsen av at nå var det ikke bare meg, lenger. Jeg hadde ansvar utover meg selv. Et stort ansvar. Litt skremmende, synes jeg!
Etterhvert som barna vokste opp, hørte jeg de bruke ord og setninger som jeg hadde brukt, de satt i sofaen på samme måten som pappaen, Nike krøller dopapiret som meg, mens Storm bretter dopapiret som pappaen. De hermer og kopierer.
Dessverre var det ikke bare de litt artige, koselige tingene som ble kopiert. Også de mindre positive sidene våre ble kopiert!
Jeg, med mitt temperament, hylte og kjeftet, og det begynte datteren også med. Du skulle hørt det hylekoret vi hadde! Flere ganger om dagen! (For å være helt ærlig, vi hyler litt innimellom fremdeles, men maks en gang i uken...)
Poenget er: Vi er våre barns viktigste forbilder! De ser opp til oss! Uansett hvordan vi oppfører oss, vil de kopiere oss. Derfor påvirker vi!
Både på godt og vondt - hvilken? Det er helt opp til oss.
Så hva kan vi gjøre, helt konkret?
Vi er forbilder når det gjelder verdier, relasjoner, utdannings- og yrkesvalg, helse, interesser, oppførsel, osv. Jeg har satt opp en liten liste over de tingene jeg mener er mest viktige inn mot det jeg har fokus på, nemlig bygging av barns selvbilde og relasjon med oss.
1. Si «unnskyld»
Når vi ser at vi har gjort noe eller sagt noe som vi ikke er så stolte av, er det viktig at vi står frem som et godt forbilde og «rydder opp etter oss». Altså, svelger stoltheten vår og sier «unnskyld».
I tillegg til det, er det viktig at vi også viser eller forklarer hva vi skulle gjort eller sagt i stedet. Det er jo det som gir læringen i denne situasjonen!
F.eks de gangene tålmodigheten min tar slutt og raketten drar til værs, kan noe av den gamle «edder og gallen» min komme frem. Det kan være en situasjon med datteren min, hvor jeg da kun har fokus på oppførselen hennes i stedet for å bry meg om hvor denne oppførselen faktisk kommer fra.
Jeg kan si med skingrende stemme: «Nike! Vi hadde en avtale om at rommet ditt skulle være ryddig før middag! Jeg er så lei av å måtte mase hele tiden!»
Kanskje jeg glemte helt at denne dagen hadde det skjedd noe spesielt, eller at det rett og slett hadde vært en ekstratrening, slik at hun ikke hadde hatt tid til å rydde. Når Nike minner meg på det, må jeg derfor bare legge meg flat (noe jeg har god trening i etterhvert...), og si: «Å, unnskyld Nike, jeg glemte helt at den treningen var i dag. Jeg skulle selvfølgelig sjekket det før jeg fløy i taket»
2. Ha fokus på det som faktisk blir gjort!
Jeg har etterhvert innsett at jeg ikke er født med ski på beina, men med en rødblyant i hånda. Med det mener jeg at jeg er en ekspert på å se de reglene som brytes, alt som gjøres feil eller som kan gjøres litt bedre.
Etterhvert har jeg funnet ut at den egenskapen ikke gir noen positive effekter, og at jeg bør legge den litt på hylla.
Den er super å ha når jeg skal gå igjennom en stor rapport som skal leveres til en kunde og alt bør være på stell, men den fungerer ikke alltid som et verktøy for å bli et godt forbilde for barna mine.
Det som skjer med meg er at jeg altfor ofte kun har fokus på den jakka som ikke ble hengt opp, de sekkene som fremdeles står i gangen, eller de møkkete tallerkenene som ikke har blitt satt i oppvaskmaskina.
Så, når barna akkurat har kommet inn døra, fra trening f.eks, begynner jeg med en gang å kommentere disse tingene. Det skaper verken hygge eller samarbeidsvilje. Det resulterer kun i at barna blir irriterte, allerede før de har fått tatt av seg jakka. Vi kan i stedet være forbilder for hvordan slike ting skal håndteres ved å ta det opp på en mer sivilisert måte senere.
Vi bør ha fokus på alle de små tingene som faktisk blir gjort!
Den jakka som ble hengt inn i skapet, den sekken som faktisk ble tatt med opp og de tallerkenene som ble satt inn i oppvaskmaskina. Det som er litt magisk er nemlig: "Det vi har fokus på, det får vi mer av!"
Ja, det er sinnssykt vanskelig! Det synes i alle fall jeg. Men de gangene jeg husker det, er det så mye hyggeligere, og det motiverer meg til å ha dette fokuset oftere.
3. Sette våre egne følelser til side – være fornuftige voksne!
Som en meget temperamentsfull mor synes jeg dette også er veldig vanskelig. Mine sterke følelser har en tendens til å fullstendig overta hele meg, selv om det heldigvis ikke varer så lenge.
Problemet er at på tross av at følelsene kun varer en kort stund, kan slike følelser ødelegge veldig mye. Når jeg lar mine sterke, negative følelser bare herje – som irritasjon, sinne, skuffelse, etc, mister jeg nemlig min fornuft.
Innimellom kan jeg kjenne irritasjonen bygge seg opp, f.eks pga en avtale som er brutt av et av barna, og så klarer jeg ikke å tøyle mine egne følelser lenger.
Vet du hva som skjer da? Jeg blir til en 4-åring. Jeg blir styrt av følelsene mine, de tar helt overhånd og lar edder og galle spys ut, uten selvkontroll. Mine rasjonelle tanker blir stuet bort, og ufornuften er sjefen.
I slike situasjoner er det fort gjort å gjøre barna mine små. Å rakke ned på dem slik at de får vonde følelser som bryter ned både selvfølelsen deres og relasjonen oss imellom. Det er utrolig vondt å tenke på.
Men det kan endres! Når edder og gallen har tatt overhånd – hva var det jeg skulle gjøre da, igjen? Å jo, si «unnskyld» og formulere beskjeden på en annen måte.
Deretter er det trening som trengs! Jeg trener nå på å ha rett fokus, nemlig fokus på deres følelser, og ikke handlingene som kun er et resultat av de følelsene. Når jeg klarer det, forsvinner de sterke negative følelsene mine, og jeg kan snakke fornuftig med dem i stedet.
Det er faktisk en befrielse! Jeg føler meg som en fornuftig voksen, en fornuftig forelder, og det er en følelse jeg vil ha mer av!
Det er også å være et godt forbilde for barna våre. Vise at jeg ikke behøver å overta deres sterke følelser! Jeg kan rett og slett ikke overta dem, hvis jeg har lyst til å hjelpe dem.
4-åringer fungerer stort sett dårlig som en fornuftig voksen...
4. Ha fokus på løsninger
Når det har skjedd noe galt, f.eks at et glass har gått i gulvet, er det så fort gjort å si: «HVEM GJORDE DET!?»
Det bør ikke være det viktigste fokuset, tenker jeg. Det som skjer når noen hører det spørsmålet er nemlig at alle systemer settes i forsvarsmodus. Helt automatisk vil du høre: «Det var ikke meg!», selv om du faktisk så det var henne.
Betyr det egentlig noe hvem som gjorde det? Er ikke det viktigste faktisk å rydde opp? Det er derfor vårt ansvar å være et godt forbilde og ha fokus på å hjelpe hverandre til å finne gode løsninger.
Kanskje vi i stedet kan si: «Oj, her trenger vi en klut. Den henger på krana», da har vi i alle fall fokus på løsninger.
Det er mange måter å være et godt forbilde på. Dette er bare fire av dem. Fire måter hvor vi kan gi barna våre noen positive «mønster» de kan herme etter.
Håper du har fått litt inspirasjon til å endre fokuset ditt litt. Det kan hjelpe barnet ditt til å bli en tryggere voksen!
Vil du lære mer om hvordan du kan bygge de virkelig gode relasjonene med barna dine?
Meld deg på den GRATIS videoserien "4 steg til en enklere og hyggeligere hverdag med barna dine". Her får du akkurat de stegene jeg gikk fra å være en sinnamamma til å bli en gladmamma!
Klikk her for å registrere deg og få tilgang til Steg 1 med en gang!
3 kommentarer
SLAY!!!!!!
Legg igjen en kommentar